Ved veis ende

Der ligger fyrhuset. Med pipen. Som begge er blitt starten på noe nytt og unikt, men som her danner slutten på Joh. H. Andresens vei. De ligger begge omtrent 400 meter fra begynnelsen av veien, som går fra Ensjøveien og nord-østover til det som var Tiedemanns Tobaksfabrik, og hvor den nye bydelen Tiedemannsbyen nå vokser frem.

I dag vil Gamle Oslos bydelsutvalg gjøre et navnesettingsvedtak der de i sin visdom opprettholder sletting av adressene i denne veien ved å omdøpe den til Sigurd Hoels vei, fra start til slutt. Administrasjonsbygget, ekspedisjonsbygget, velferdsbygget, fabrikken, fyrhuset, lager 1, lager 3, lager 4-5 og snekkerverkstedet hadde eller har gateadresse Joh. H. Andresens vei. Bydelen kunne enkelt kalt en annen nærliggende vei for Sigurd Hoels vei, men jeg får meg ikke til å håpe på slik pragmatisme. Derimot forventer tilsynelatende alle at jeg på vegne av min farfar, som veien er oppkalt etter, skal takke for de årene hvor veien, bygningene og de som har hatt sitt daglige virke der, er blitt forbundet med en verdiskaper fra det forrige århundre. Og det gjør jeg gjerne. Det er jo en ære og heder å ha et familiemedlem hvis navn pryder en gate eller vei. Men ingen trodde vel at jeg skulle la navnet på denne veien forsvinne med et tastetrykk, altså snu det andre kinnet til, sånn helt uten videre.

Navnekomiteen vil som trøst gjerne kaste et ben på en grav, et ben til Anton Fredrik Andresen, sønn av Joh. H. Andresen, mine søsken, og ikke minst til min mor, ved å kalle en plass midt i veien for Joh. H. Andresens plass. En plass som ingen bygninger tilhører. Spar oss. Spar dere. Dere kan like gjerne kalle den Martin Kolbergs plass, eller Trond Giskes plass. Men naturligvis aksepterer jeg de folkevalgtes dom.

Ferd er, uansett navnevalg på akkurat denne veien, i full gang med å bygge Tiedemannsbyen. Å gjøre den til et svært attraktivt sted å bo, å bli født, vokse opp, leke, forelske seg, reise til og fra. Et sted å nyte utsikten, lufte bikkja, ta en kaffe og en bolle. Eller å fly drager, løpe rundt i og gjennom, klatre, lese på en benk, flanere i gatene, være sammen. Kort sagt et sted å leve. Det kan dere ikke ta fra noen.

Det finnes et utall gater og veier i denne byen og i andre byer, hvis gateskilt prydes av navn på mennesker som få, om noen, aner hvem var. Og det er helt fint. Vi har jo søkemotorer til hjelp. Disse menneskene fikk en gate oppkalt etter seg fordi det på et tidspunkt var noen som verdsatte det de hadde stått for, utrettet, prestert, prøvd. Kort sagt, de hadde satt spor, i alle fall nok til å få en vei oppkalt etter seg. Sigurd Hoel fortjener sikkert å få en vei med sitt navn på. Men min farfars minne, og spesielt hans virke og verdier, er ikke døde. Og selv en søkemotor trenger noe å søke i. Noe levende.

Jeg vet jeg var dum nok, i et litt for levende øyeblikk, å si at ett av hensynene navnekomiteen burde ta var at familien gjennom tre generasjoner muligens har betalt mer skatt enn noen annen i samme tidsrom. Det var skjødesløst, idiotisk og kanskje rent av arrogant. Det beklager jeg. Jeg burde sagt at det var verdiskapingen som var det fundamentale, for det er jo den som virkelig betyr noe for fremtiden. Og at skatten er jo selvsagt, og dermed kanskje irrelevant, slik at den like gjerne kan reduseres til et minimum. Det er visstnok mulig å skape verdier uten å betale skatt. Jeg tar hintet. På alvor.

Hvis noen bryr seg, så samlet Joh. H. Andresen sin bransje under én fane i kampen mot den utenlandske tobakkstrusten, og vant. Han reddet en stor bank to ganger. Han advarte skarpt mot nedbyggingen av det norske forsvaret i 30-årene, han satt på Grini, og lånte Hjemmefronten 2.000.000 kroner midt under krigen. Han satt på Stortinget og var partiformann, riktignok ikke for statsminister Nygaardsvolds regjeringsparti. Han var med på hjemkjøpet av Gyldendal og de fire store. Han var avgjørende for oppstarten av VG. Og han gjorde en rad mindre gloriøse ting og noen regelrette feilvurderinger. Akkurat når det gjelder dette siste, så har vi noe til felles. Og nettopp derfor må jeg stå opp og slåss for farfar. Hvem skulle ellers gjøre det?

Navnekomiteen vil naturligvis, som det ansvarlige folkevalgte organ den er, gjøre Byrådet oppmerksom på at Joh. H. Andresens vei ikke lenger eksisterer, slik at en annen gate eller vei med samme relevans kan få hans navn. Det kommer for eksempel en utbygging på Filipstad der Joh. H. Andresens oldefar drev en gipsornamentfabrikk og senere produksjon av glasserte takstein og gesimsstein av brent leire. Men det er ikke til å komme bort i fra at den som virkelig skapte noe som varer inn i vår tid, det var min farfar. Bydelens beslutning blir dermed i beste fall en pasning til en annen bydel. Som i respekt for hva som ble skapt og for hvem som gjorde det, kanskje vil minnes det kritiske leddet mellom fortid og nåtid, altså min farfar Joh. H. Andresen. Han var kommandør av den danske Dannebrogordenen og ridder av den svenske Vasaorden, og det ble med det. Og nå forsvinner veien som bærer hans navn. Seierherrene visker ut historien. Inntil nå.

Familien innvandret til Norge for over 200 år siden. Og, akkurat som dagens innvandrere kommer til å gjøre, lurer vi fortsatt på hvordan våre forfedre og formødre skal få respekt. Men at noen bryr seg, det forventer jeg. Intet mer, og intet mindre. I mellomtiden bryr jeg meg.

Der en vei slutter, begynner en annen.

jha

3 svar til Ved veis ende

  1. Avatar
    Erik Sand 01.11.2012 at 15:25 #

    Er det mulig? La oss håpe at de besinner seg og ikke gjennomfører vedtaket. Det vil være en bommert de luxe, historieløst og respektløst i mine øyne.

  2. Avatar
    Eirik Erikstad 02.11.2012 at 13:28 #

    Ja da var tiden med Joh. H. Andresens Vei 10 A over. Kanskje like greit, for det er en tungvint adresse, som taxisjåfører og andre sliter med å finne. Historien kommer nok uansett til å bestå. Området heter tross alt Tiedemannsbyen. Men jeg kan alikevel ikke forstå bystyret. Ikke Posten heller. Postpakker kommer til Tøyen postkontor selv om nærmeste postkontor er post i butikk på Kiwi på Ensjø. Kanksje vi får byttet postkrets med ny adresse?

  3. Avatar
    Eirik Erikstad 02.11.2012 at 13:36 #

    Sigurd Hoel har ironisk nok skrevet boken «Veien vi gaar» og «Veien til verdens ende».

Legg igjen en kommentar