Ord betyr noe

Etter den nylige avsluttede valgkampen går det an å spørre seg om, og i så fall hvor, det går et skille i det norske samfunn når det gjelder hvilke «typer» bidragsytere til velferdsstaten som er ansett som akseptable. I et lønnlig håp om at skillet går mellom de som har god innsikt og de som gjerne vil få det, så forsøker jeg meg på en liten pedagogisk grenseoppgang.

«For-profit» vs. «non-profit»: Dette er et pussig skille. For de som skaper verdier og får betalt for det, må nødvendigvis risikotagerne kunne få en avkastning for å kunne skalere en utvikling av virksomheten over driften, altså slik at deler av overskuddet blir reinvestert. Hvis organisasjonen bevisst ikke går med overskudd, må det være fordi den hvert år anvender alle tilgjengelige midler som består av bidrag over offentlige budsjett og/eller er avhengig av donasjoner fra private kilder. Men hvem som egentlig leverer den beste løsningen for pengene, sier ikke dette skillet noe om.

De ideelle vs. de ikke-ideelle: Disse ideelle har inntil nå vært nær ensbetydende med «non-profit» kategorien. Og «ideell» har således vært nesten ensbetydende med «humanitær». Men nå finnes det også «Ideelle AS» som faktisk har vedtektsfestet en ambisjon om å skape et finansielt overskudd, for så å reinvestere hele dette overskuddet i samme eller andre sosiale løsninger. Og i motsetning til andre bruksområder for ordet «ideell», så sier det i denne sammenheng ingenting som organisasjonens virkelige eller opplevde effekt, sammenlignet med de som blir kategorisert som «ikke-ideelle».

Stiftelser, foreninger og andre vs. AS-er: Dette er om mulig et enda mer kuriøst skille. At den legale organisasjonsformen bestemmer «godheten» av leveransen for den unge uføre, vil nok ikke den unge uføre nødvendigvis si seg enig i. Dessuten har det jo vist seg at noen er vel kreative i bruken av stiftelser, at foreninger kan være litt optimistiske med hensyn til medlemstall, og AS-er kan jo være så mangt, og ikke alle er fanden selv.

For det er ikke uvesentlig hvilke ord vi bruker og hva vi legger i dem. Ord bidrar til motivasjon, rekruttering, innovasjon, risikotagning – eller til depresjon, stagnasjon, bakevjer og brutte løfter. I Norge er det offentlige både en innkjøper i 400 milliarder kroner-klassen, og en stor bidragsyter over sine budsjetter. Det å bli kategorisert slik at din tjeneste blir kjøpt, eller at din formålsparagraf er så opphøyet at den utløser budsjettmidler, er for disse organisasjonene forskjellen på å leve eller dø. Og derfor også avgjørende for de som arbeider der, for fagforeningene de tilhører,  og for de politiske partiene som baserer deler av sin maktbase på dette systemet. Og fortsatt har jeg ikke forsøkt å gå opp et skille mellom en virkelig god organisasjon og en som smaker hoggorm.

For hvis skillet gikk på politikk, kunne vi risikere at det gikk mellom de dogmatiske og pragmatiske. De dogmatiske kunne mene at legal form og formålsparagraf er viktigst. Mens de pragmatiske ville være mest opptatt av hvorvidt løsningen faktisk fungerer bedre for de det gjelder enn andre løsninger. Men etter å ha vært observatør, forsøkt meg som amatør, til etter hvert å bidra til at velferdsstaten endres fra bakken og opp, så kan jeg med trygghet si at skillet ikke går mellom venstre- og høyresiden.

I hvert eneste parti finner vi svært opplyste, pragmatiske og støttende mennesker. Og vi finner også i mange partier mennesker med skylapper, de reaksjonære og de uvillige. Dessverre er det fordommene til den sistnevnte gruppen som retorikken i en valgkamp bygges på. Det gjør det krevende, og kanskje umulig, å skape en velferdsstat som tar imot innovasjon med åpne armer, mye heller enn til slutt å måtte kutte i dypt i de offentlige utgiftene.

Og det gjør det vanskelig for alle som ikke bare prater, men som er satt til å bestemme hva denne unge jenta med mentale helseutfordringer skal få av løsninger, når alt annet er prøvd. For dette er ikke en retorisk eller teoretisk øvelse. Det er en øvelse i å gi henne en sjanse til å velge livet og til å utvikle seg i det. Det er både et valg og en kamp.

4 svar til Ord betyr noe

  1. Cecilie Bjørnsdatter 30.09.2017 at 04:43 #

    Enig med deg i at ordene vi bruker er viktig. Jeg tror det er viktig at de sosiale entreprenørene, i tillegg til gode løsninger på de sosiale utfordringene og gode businessmodeller, har et råsterkt etisk kompass .

  2. Johan H. Andresen 01.10.2017 at 12:35 #

    Det etiske kompasset er nok inntakt når en dobbelt bunnlinje er det man er ute etter. Det er nok fra leverandører av tradisjonelle tjenster det ikke er stillet gode nok forventinger til (om innovasjon, kvalitet etc) og hvor derfor pris blir det viktigste i innkjøpet, hvor man skal være observant.

  3. John-Inge Strømsnes 02.10.2017 at 08:55 #

    Hei
    Utfordringen slik jeg ser det er når det ikke reinvesteres i velferdstiltaket, men hvor pengene overføres ut av landet og ender opp som utbyttet til eierne- gjerne utenlandske. Da oppstår problemet med at fellesskapets penger går til berikelse av enkelte. Det mener jeg er en dårlig bruk av fellesskapets penger. Der pengene reinvesteres i velferden er det ikke noe problemer med.

    • Johan H. Andresen 02.10.2017 at 09:20 #

      Hvis du har to helt identisle leveranser, så er kan man si at den som ikke tar ut kapital av bedriften er mer fordelaktig. Men hva om det trengs risikokapital for å bygge noe nytt, skalere en løsning, eller hente inn noe som har virket i et annet land ? Uten mulighet for avkastning for risikotager blir dette trolig noe av. Fokus på effekt gjør det lettere å velge enn fokus på legal form

Legg igjen en kommentar