«Hvem faen er du?!»

«Hvem faen er du?!» Det var spørsmålet Rita Nilsen stilte til Petter Lange da Rita våknet opp på det hun trodde var et sykehus, men som egentlig var en avrusningsinstitusjon. Petter stod i døren, og som han selv nylig fortalte, «hun var sint som et lemen!» Men det Rita ikke visste var at Petter hadde fått henne til, om enn i ørska, til å svare «ja» på et spørsmål om å bli frivillig innlagt til avrusning. Dette initiativet skulle bli starten på resten av hennes liv.

Rita ble tidlig i tenårene den første som Uteseksjonen kategoriserte som «gatebarn». Hennes liv, frem til Petters initiativ for 20 år siden, var til-og-fra overlevelse på gateplan med rus attåt, ­– dere skjønner tegninga. Og selv om Rita nå har vært rusfri i 20 år og feirer 15 års-jubileum med Retretten, som hun selv startet og fortsatt leder, så er det ikke Rita og hennes verdier, resultater og eksempel som er poenget i denne artikkelen, uansett hvor ekstraordinær Rita er. Det er initiativet som fenomen, med Petters initiativ som eksempel, jeg vil fremheve. For selv om Retretten er et initiativ fra Ritas side som har utrettet mirakler for folk på vei ut av rus, alle former for rus, så hadde alle disse og andre gode bidrag ikke skjedd uten det opprinnelige initiativet fra Petters side.

For det første, jeg vil gjerne at vi fremover skal anerkjenne den opprinnelige initiativtageren. Det skulle i utgangspunktet være enkelt, men er det ikke. For det er ikke sjelden at en suksess har så mange fedre og mødre at ingen tenker på hvem som tok det utløsende initiativet. Vi er ofte så opptatt av å fremheve laget, konsensus, samspillet, at det spesifikke forslaget og handlingen som satte alt i bevegelse blir glemt. For det andre, jeg håper at denne anerkjennelsen er noe vi forstår at vi behøver. Og når jeg sier «vi», så mener jeg det «kommunale vi». For ingen trodde vel at det å verdsette initiativ var forbeholdt noen mennesker på gata, de i rusfeltet eller oss i Ferd.  Vi er alle avhengige av at det er noen som, i små eller i nasjonale sammenhenger, tar initiativ på egne og alles vegne. Hvordan tror du ellers at Blücher ble senket, flerfaseteknologien ble grunnlaget for «Oljefondet», kommunale helsestasjoner ble lovbestemt i 1970, at Swix ble norsk, eller at folk på kjøret fikk muligheten til å selge en gateavis? Alt dette er resultater som endret vårt syn på hvem vi er, hva vi vil og hva vi kan.

Så lytt med intellektet, ikke følelsene (ok, jeg vet det per definisjon er umulig, men det er verdt et forsøk!). Følelsene styrer hva du tror du vet, og selv om det kan være bra, så kan det også sperre for nye forslag. Intellektet, derimot, er åpent for å verdsette substansen i forslaget, og dermed for å se potensialet det rommer.

Så hvem er jeg som hyller initiativet? Vel, hva tror du Ferd ville vært uten at eier, styre og ledelse kontinuerlig lot initiativene fra andre enn oss selv bli vurdert til å være en mulig ny måte for å skape varige verdier og sette tydelige spor? Men er vi så tøffe som Petter? Som, etter å ha fått Rita til behandling, ansatte henne og kjørte henne til og fra jobb hver dag. Vi må bare berømme at noen ikke bare tar initiativ, men også sørger for at initiativet blir skalert til en selvgående virksomhet, og dermed gjør en vedvarende forskjell. Selv må jeg erkjenne at jeg ikke nødvendigvis, kanskje heller unntaksvis, er den personen som gjør dette. Og denne selvinnsikten er kanskje akkurat det som skal til for at jeg får med meg noe av det beste av de initiativ som tas rundt meg.

Så selv om vi har mye kult fra Swix, Lundhags og Ulvang som gaveforslag for dine kjære, så kan et helt annet initiativ være en vel så fin gave.

God jul!

Ingen kommentarer enda.

Legg igjen en kommentar