Frafall og feilslåtte reformer

For over ti år siden, i 2008, viste NHOs daværende administrerende direktør Finn Bergesen meg en oversikt over frafallet i videregående skole. Den viste nøyaktig det samme som tilsvarende oversikter viser i dag: Tre av ti gutter og to av ti jenter faller fra på dette skoletrinnet. I disse ti årene, antagelig i noen år før dette også, har vi visst om et stort problem uten at vi, det vil si Norge, har klart å endre statistikken. Dette til tross for at vi jo er et land der vi lovpriser oss selv for en vitenskapelig tilnærming til samfunnsforhold, og for en pragmatisk holdning til gode løsninger som vi iverksetter uten å sløse med tid eller liv.

Jeg skal ikke begi meg inn på hvorfor vi ikke har klart å gjøre noe med problemet. I etterkant av Camilla Stoltenberg-utvalget har vi fått en viss debatt om dette, men den står i fare å bli nokså grunn, siden det er mange i systemet som har mye å tape, og derfor mye å forsvare. Forhåpentligvis strander debatten likevel ikke, men holdes flytende med fokus på hva vi bør gjøre nå. Selv vil jeg heller forsøke å si noe om det vi som ikke er politikere, byråkrater, eller akademikere, kan gjøre.

For antageligvis ville problemet vært langt verre, hadde det ikke vært for det som mange utenfor det tradisjonelle skoleløpet har gjort. La meg nevne noen jeg kjenner godt: Ungt Entreprenørskap tilbyr entreprenørskapsopplevelser på flere utdannelsestrinn. Effekten av dette er ikke bare at elever som har hatt ungdoms- eller studentbedrift har dobbelt så stor sannsynlighet for å bli gründer som andre, men også at det å lære ved å gjøre gir selvinnsikt, og gjør at elevene tar bedre valg for seg selv. Jeg er villig til å vedde på at frafallet blant disse elevene også er lavere enn for gjennomsnittet. Andre sosiale entreprenører som Pøbelprosjektet, Lyk-z, og Kjør for livet har fått ungdom tilbake på et spor, nytt eller gammelt. Forskerfabrikken har inspirert gryende forskere og barn som kjedet seg i naturfagstimene fordi de var understimulert. Intempo har gjennom tidlig innsats og Bravo-leken selskapet har utviklet stimulert til bokstav- og ordforståelse som gjør små barn bedre forberedt på skolen.

Men egentlig skammer jeg meg over å ikke ha gjort noe for å løse selve systemfeilen. Det vi har gjort gjennom våre sosiale entreprenører, er å legge noen klopper over en frådende elv når vi skulle bygget en bro for alle. Mange sosiale entreprenører har ambisjoner om systemendring, men det er langt fra alle som får det til, og skolen er blant de vanskeligste å endre. Faktisk har det vist seg «lettere» å drive systemendring i barnevernet, slik Forandringsfabrikken har bevist.

Kanskje mest systemendrende, eller i hvert fall med potensial for å bli det, er UngInvest AIB. Dette er et foretak eid av Buskerud fylkeskommune, og et praktisk alternativ for ungdommer som trenger andre tilbud enn den ordinære videregående opplæringen. UngInvest har 31 års erfaring med å jobbe sammen med ungdom – antagelig like lenge som vi har kjent frafall som problem. Det må være et mål å gjøre dette alternative skoleløpet tilgjengelig i hele Norge, ikke bare i Buskerud. Dette er dog hovedsakelig en oppgave for det offentlige. Likevel, private bedrifters vilje til å stille opp med praksis- og lærlingeplasser er en svært kritisk del av dette tilbudet, slik det er for mange andre løsninger. Vi må senke terskelen for at ungdom får nye muligheter, slik Tormod Haugen, driftssjef hos Brav på Lillehammer, har gjort i samarbeid med Lipro Kompetanse og NAV. Dette er et eksempel til etterfølgelse. En feelgood-reportasje kommer i sommernummeret av Ferdmagasinet!

Heldigvis er det nå en gryende forståelse på tvers av politiske skillelinjer for at mye må endres i norsk skole. Den teoretisk baserte skolen passer ikke for alle. Når skoletrøtt ungdom skal lære engelsk, så er det bedre at de forsøker å reparere en firhjuling med en engelsk bruksanvisning enn at de blir tvunget til å tolke Shakespeare. Det kommer nå stadig nye initiativ fra politisk hold som er langt mer tilrettelagt for ungdom som trenger alternative skoleløp. Disse må vi heie frem. Samtidig må vi imøtegå argumentene fra de som tviholder på feilslåtte reformer der all ungdom skal hoppe gjennom samme ring samtidig.

Finn Bergesen var en person jeg satte svært høyt, men som døde så altfor tidlig. Hver gang jeg hører om frafallsproblematikken tenker jeg på ham, og har dårlig samvittighet. Vel, Finn, jeg lover å ha mer hastverk nå.

Ingen kommentarer enda.

Legg igjen en kommentar