Ett Europa

Ved 100-års jubileet for slutten av første verdenskrig debatteres det heftig om hvor viktig et samlet Europa er. Mange land har valgt ledere og politikk som ikke verdsetter tanken om Europa like høyt som for 10–15 år siden. Det mest fremstående eksemplet er Storbritannia, men også i Ungarn, Polen og Italia er det krefter som trekker mot splid, heller enn mot samling.

Det forbausende mange glemmer, eller aldri har visst, er at tanken om et samlet Europa gjennom EU ikke primært dreide seg om handel eller utveksling av studenter, men om fred. EU var og er et fredsprosjekt – og et som virker.

Når man reiser rundt i Europa blir man slått av at nesten hver eneste lille landsby, og alle byer større enn det, har et monument over sine falne. Jeg blir alltid berørt av at disse menneskene stort sett var unge, fra samme sted, og ofte var i slekt. I Storbritannia er det 11 landsbyer som ikke har falne fra hverken første eller annen verdenskrig. Elleve. Samtidig kom det unge menn fra alle hjørner av det britiske imperiet, mange fra India, som alene hadde over 70 000 falne i første verdenskrig. Likevel handler mye av debatten i Europa i dag om hvem som skal bestemme hvor mange innvandrere hvert land må ta i mot.

Omfanget av tapene får man dog først hvis man går rundt på krigskirkegårdene med de falne fra Somme, Verdun og Ypres. Sistnevnte har kanskje det mest rørende monumentet av dem alle, Menin Gate, minnesmerket over soldatene fra Storbritannia og Samveldet som falt rundt Ypres, og som er savnet eller lagt i umerkede graver . Når man står under denne porten og ser opp på de 54 395 navnene, så kan man ikke tenke annet enn at dette må ikke skje igjen. Slik tenkte blant andre  Fridtjof Nansen, som var en av dem som omfavnet Paneuropa-bevegelsen. Likevel skulle Europa, og etter hvert en stor del av resten av verden, gjennom nok en krig før europeerne laget en ordning som gjorde krig blant deltagerne vanskelig og irrasjonelt. Det europeiske kull- og stålfellesskap skulle også skape økonomiske insentiver og forsoning mellom de stridene parter. I dag, etter mange runder med utvidelser av ordninger og nye friheter, og ikke minst med mange nye medlemmer, kjenner vi organisasjonen som EU.

For å vise verdien av entreprenørskap i undervisningen i skolen i Europa, og dermed et eksempel på EUs verdi og ikke minst dets potensial, har vi laget Ferd’s List, også beskrevet i en reportasje i dette nummeret.  Dette er en liste over unge europeere som på grunn av sin entreprenørskapsopplevelse i skolen har blitt ledere og forbilder. De kan i dag være entreprenører, politikere, arbeide i frivillige organisasjoner eller i bedrifter. Når jeg møter dem er det slående å høre ikke bare hva de har gjort og hva de har planer om, men hvor avgjørende den frie bevegelsen av mennesker, varer og tjenester har vært for at de skulle komme dit de er i dag, og for hva de har tenkt å gjøre fremover. Disse privilegiene er nå så selvsagte for dem at de ikke kan tenke seg et liv uten. Det betyr at kostnaden for dem, og derved for oss, ved å skape ufred nå er så stor at den ikke er verdt det. Selv om det skulle innskrenke nasjonalstatens suverenitet.

Her til lands kan det innimellom virke som om Norge også ønsker å fjerne seg mer fra Europa ved å tre ut av EØS-samarbeidet, men dette er egentlig ikke tilfelle. Selv om Norsk politikks nye Knoll og Tott, Listhaug og Lysbakken, vil ha oss ut av EØS, så betyr ikke dette at de har substans i sin argumentasjon eller mange følgere. Faktum er at både Høyre og Arbeiderpartiet er enige om at denne avtalen er svært viktig for Norge, og at den også er med på å bidra til fred på kontinentet.

Det at EØS-avtalen også har noen negative konsekvenser for noen, burde ikke være overraskende. Avtaler som det ikke kan stilles spørsmål ved og som kun innebærer fordeler for alle parter hele tiden, er svært sjeldne. Når fordelen er fred, så er en slik avtale verdt å kjempe for.

Ingen kommentarer enda.

Legg igjen en kommentar